Av Arthur Holter, Fredrikstad blad, Lørdag 6. Juli 1974. Digitalisert av Stig Ulfsby.
Søndre Sandøy, er den østligste av Hvalerøyene og ligger i øst, ca. 1 km. fra den svenske grense. Øya, dekker et areal på 4,35 kvadratkilometer. Jordbunnen består for det meste av sandmuld – og derav er det sannsynlig at navnet på øya er fremkommet. Det er en meget ensartet berggrunn som vesentlig består av grå gneis. Den grå gneis har ikke som vanlig granitt et regelmesig kløv og det koster derfor mye arbeid å ta ut pene emner. Råstenen til fasaden i Oslo Rådhus er tatt ut her. Vanlig granitt finnes ikke. Det er ingen som med sikkerhet vet når S. Sandøy fikk sin første bofaste befolkning, men det kan påvises bebyggelse allerede i hedenskabets tid. Amatørarkeologen Hjalmar Johnsen restaurerte i 1948 med hjelp av endel studenter «Oldtidshuset» på Skjelleren.
Hovedrommet målte 4,5 m x 4.5 m. med åre og røykåpning. Huset hadde også en kubås rett innenfor inngangen. Noe lignende er ikke påvist tidligere. Vikingøks ble funnet her. Gravrøys på Rød er også restaurert. I historisk tid nevnes Hvalerøyene ofte som anløpssted for de kongelige ledingskibe. I Sverres Saga i 1181. Når det gjelder S. Sandøys histore, antas det, at øya er blitt befolket under Kong Håkon Håkonsen i annen halvdel av det 1200-århundre. Under svartedauen døde befolkningen ut. I midten av det 15. århundre var det stor innvandring under det rike Sildefiske.
Søndre Sandøy var på grunn av sin beliggenhet sterkt engasjert i forsvaret av Fredrikstad festning i 1814. De første kanonbåter som kom her i mai 1814 ble forlagt til Rød ved Herfølrenna. Den ene av sjaluppene bar forøvrig navnet «Walerøerne» Og sjefen Ombord het løytnant Schrader og var sønn av kommandanten på det da nedlagte Akerø fort. På selve øya ble det bygget flere batteristillinger, bl.a. fire ved Stuevika – og her skal etter sagnet tre Svenske soldater være falt og begravet.
Mannskapstyrken var dengang på 90 mann og sto under premierløytnant Hans Helgesens kommando. Det gamle huset på Nedgården, hvor mannskapet holdt til den gang, står fremdeles. Huset ble bygget i 1801 og solgt i 1806 for 600 Sp.d. Det står ennå, to store spiker i en av veggene inne i huset som var benyttet til å henge opp køyer i når Soldatene sov.
Det første trankokeri ble oppført i 1787 i Graviningsundet og eier var en sunnmøring med navn Østen Olsen. Naboene klaget over stanken fra kokeriet og utslippet i sundet, men det hjalp ikke. Olsen var en stor og kraftig kar og alle her ute var redd for ham. Den viktigste næringsvei var før 1814 fiske – og sjøfart – men etter sammenslutningen med Sverige ble det stor innvandring fra Bohuslen. De var dyktige gårdbrukere og dyrket opp jorden. Fra nå av spilte jordbruket en større rolle i naturhusholdningen.
I slutten av 1870-årene ble det i Gravningsundet anlagt et sildesalteri. En tønne salt sild kostet da 3 kroner. Sidefisket varte som regel 2 måneder og brutto utbytte pr. mann Var ca. 150 kroner. I 1880 ble silden plutselig borte
I 1924 ble det anlagt vei – nå fylkesvei i ca. 3 m. bredde fra Gravningsundet til Rød. Ellers går nå en bygdevei fra Løkkeberg over Stueviksand til Rød – og en annen fra Løkkeberg til Bakkevilk. S. Sandøy har i Vinterhalvåret fire ukentlige skipsanløp med Halden og Fredrikstad. I sommersesongen 2 anløp hver dag. Postbåt går 2 ganger daglig hele året og korresponderer med rutebil fra Skjærhalden. S. Sandøy har 2 anløp, Nedgården og Gravningsundet.
Skolevesen. Den 7. August 1635 ble det under Nils Christian Bruuns sognepresttid holdt visitas og det ble da gjort følgende antegnelse: «Stedets ungdom som innfant seg hadde gjort gode fremskritt i Forklaringen og Katekismus». Det første opplegg til et ordnet skolevesen på landsbygdene i Norge fikk vi som kjent ved den kongelige forordning av 23. januar 1739. S. Sandøy fikk sin første lærer i 1849 og han besørget undervisningen på Nordre Sandøy og Herføl omgangskoler. Hans årslønn var 20 Rd. d.v.s. ca. 80 kroner.
Det første skolehus ble bygget på Løkkeberg i 1896 og siden har det brent ned 2 ganger Skolen hadde sin tid ca. 60 elever og 3 lærere Øya har i dag 6 elever som er overført til Floren Skole på Kirkøy og skolen nedlagt.
Den fastboende befolkning var i sin tid ca. 300 – i dag er tallet 68. Det har i disse dager vært opptelling av hytter på øya og antallet er 330. På øya er det i dag 7 friarealer (O. F.) med Stuevika som det største. På stedet kan det være opptil 100 telt og her er det avtreder, 2 vandposter og vakt i ferietiden. Det kan bo nærmere 2.000 mennesker på den travleste tiden på øya. Landhandel drives i dag på Nedgården av Sigurd Olsen og sønn. Forretningen ble etabert i 1906. Sigurd Olsen har også vært poststyrer på øya siden 1968, Olsen kjenner øya ut og inn og forteller at livsgrunnlaget er totalt endret. Før var man mere selvhjulpen på alle områder. Jorden ble holdt i god hevd og vekselvis brukt til eng, korn og poteter. Før i tiden dro manfolket om våren til sjøs og gårdsarbeidet ble overlatt til svenske gårdsdrenger. De arbeidet fra klokken 5 om morgenen til langt på kvelden – og lønnen var 1 krone dagen. Tjenestepiker som stelte fjøsene, 20 kroner pr. måned. “Brynekar” het en svenske som kom hver vår, og han lå i stallen. På øya var det i sin tid ca. 50 kuer og 5 hester og melkeproduksjonen pr. ku lå på ca. 3000 l om året. I dag er det bar en hest, og er beregnet å kjøre i turisttrafikken om sommeren. Olsen forteller at han som ung gutt om sommeren daglig bar 6 liter melk fra Nedgården til pensjonatene i Gravningsundet (2,5 km. hver vei) og for denne jobben fikk han 72 øre pr. uke.
Båtbygging. En kryssertype – en kombinert fiske – og kystbåt, bygges på Nedgården av Harry Adolfsen og sønn. Størrelsene varierer fra 24 til 41 fot. Materialene til båtene blir tatt ut på Øya. Furu som vokser innimellom gran er spesielt godt egnet og fri for kvister. Til spantenagler blir det benyttet ener. Solide båter bygges her. De har en ordrereserve for 2 år fremovere.
Gartneri er drevet på Nedgården siden 1925 av Dagfinn Andresen — sønnen Roar skal nå overta. Til gartneriet hører ca. 25 mål innmark og 2 Veksthus. Det dyrkes poteter en god del under plast, som beregnes markedført midt i juni. Ellers satses det mest på grønnsaker, tomater og jordbær. Eget vannanlegg. Det er mange vannoppkommer på øya – og det lanseres den teori at vannet kommer fra Vagnarsjøen i Sverige og presses frem under «Sekken» og opp. Per Rød har en gård på 440 mål og han bruker jorden. Fisket spilte før en stor rolle – i dag er det bare 2 fiskere tilbake og de er i pensjonsalderen. Sundet mellom nordre og søndre Sandøy, heter Graviningssundet og er et av de vakreste partier på Hvaler. Dyre- og fuglelivet har gått sterkt tilbake de senere år. Floraen er rik her ute og spesielt mye av malnøkler mjødurt og hvitveis. Blåveis er det lite av. Svenskere reklamerer med at Koster har vestkystens renese og fineste badevannog 1500 solskinnstismer i sommermånedene (Oslo 1200).
Søndre Sandøy ligger ca. 2 mil nord for Koster og skulle derfor ha samme forhold. Tang – og skjell er det rikelig av her ute. Det største problemet for S. Sandøy er å skaffe arbeidsplasser for dem som vokser til. I dag reiser ungdommene så snart de er ferdig med skolen.
Rundt om i vårt land hvor det for mindre enn en generasjon siden var rene urskog støter vi nå på folkerike områder – og naturherlighetene skrumpes inn. Kommer man en dag til S. Sandøy overraskes man av en natur som man minst skulle vente seg her ute i havskjærene. Her er en vakker gran- og furuskog som ikke er hugget noe større i på mange år – rene urskogen. S. Sandøy skal være den øy i Norge Som er mest skogbevokst i forhold til Størrelse. Trærne trives i grupper og grupperingen som levende vesener og det samme er det med blomstene – de er vakrest, der de står. I skogen går det myke stier på kryss og tvers. Her kan sinnet falle til ro – for her er uberørt av trafikk støy og luftforurensninger. – S. Sandøy er med andre ord en naturperle utenfor allfarvei og fri for biler.
Legg igjen en kommentar